Sildebyen Stavanger – vårsilda som skapte en handelsby

Stavanger var en liten by i begynnelsen av 1800-tallet. Så kom silda. Vårsilda vendte tilbake til de gamle gyteplassene i 1808 etter mange års fravær, og innledet en ny epoke på Vestlandet – en epoke som skulle gjøre Stavanger til en av landets rikeste handelsbyer og gi byen tilnavnet «sildebyen» for godt.

Hva er vårsild, og når kom den til Stavanger?

Vårsild er kjønnsmoden sild som trekker inn til kysten for å gyte. Fisket foregikk helst i januar, februar og mars, og strakte seg fra området ved Lista i sør til og med Sunnmøre i nord i perioden 1808–1870/73. Stavanger lå midt i dette kjerneområdet, med kort vei både til fiskefeltene i Ryfylke og til markedene i Østersjøen.

Silda var lunefull – innsiget varierte fra år til år, og hele kystøkonomien fulgte med opp og ned. Men i de gode årene var det snakk om enorme mengder fisk, og byene som lå best til, vokste raskt. Haugesund ble i samme periode kalt «bygd på sildebein og sildarist».

Hvorfor vokste Stavanger så raskt på 1800-tallet?

Sildefisket trakk folk til byen fra hele regionen. Folketallet i Stavanger ble seks- til sjudoblet fra 1815 til 1866, og nesten tidoblet mellom 1815 og 1875. Uansett hvordan du regner, var det en av de sterkeste folkevekstene i Norge på denne tiden – drevet nesten utelukkende av sild.

Det var ikke bare fiskerne som levde av silda. Ganere, saltere, tønnemakere, kjøpmenn, skippere og skipsbyggere fikk alle sin del av sildepengene. Den totale deltakelsen i vårsildfisket i 1854 kan ha vært oppimot 30 000 mann, og med ganere og saltere var om lag 38 000 mennesker involverte. I 1868 var nesten 52 000 engasjert, hvorav rundt 41 000 fiskere.

Sildepengene ga også kapitalakkumulasjon utover i bygdene. Overskuddet ble investert i gårdsbruk, båter og fiskeredskap, og en heldig fisker kunne spare opp nok til å kjøpe et gårdsbruk på fem–ti år.

Hvordan ble silda behandlet i sjøhusene ved Vågen?

Når silda kom i land, gikk den rett inn i sjøhusene og saltbuene som rekte seg opp langs Vågen. Her jobbet ganere og saltere i lag – som regel et par kvinner i lag om ganinga og saltinga.

Ganerne tok bort deler av sildas gjeller og innvoller, mens salterne la silda lagvis i tønner med salt over hvert lag. Tønnene ble deretter klar for eksport. Dette var raskt, tungt arbeid i sesongens mest hektiske uker, og hele byen duftet av salt og sild når fisket var på sitt beste.

Sjøhusmiljøet ved Vågen er i dag en av de mest synlige arven etter sildebyen. Flere av de gamle trehusene står fortsatt, og området rundt Gamle Stavanger og Fiskepiren gir en fornemmelse av hvordan havnebyen så ut da sildetønnene dominerte kaiene.

Hvor ble silda fra Stavanger eksportert?

Eksportmarknadene lå stort sett ved Skagerrak og Østersjøen. Hver sommer seilte hundrevis av småfartøyer ut fra Stavanger søkklastet med sild i tønner, De losset i havnebyer i Østersjøområdet før de kom hjem med korn, lin og hamp – en klassisk handelsrute med trekkhandel, der sild gikk ut og råvarer kom tilbake.

Denne handelen trengte tonnasje, og fra 1850 ble det med utgangspunkt i sildeskutene bygd opp flåter av større seilskip i internasjonal fraktefart. Etter hvert vokste den norske handelsflåten til å bli verdens tredje største, og Stavanger hadde den nest største flåten i landet med over 600 skip i utenriks fart.

Etterspørselen etter tonnasje gjorde også Stavanger og Ryfylke til et av landets viktigste skipsbyggingsdistrikter, med mange små skipsbyggerier i fjordbygdene. Du kan lese mer om distriktet i dag i Ryfylke-guiden.

Hvorfor tok sildefisket slutt rundt 1870?

Silda var lunefull, og rundt 1870 tok det rike sildefisket slutt. Ti år senere ble skipsfarten hardt rammet av krisen i verdensøkonomien, med konkurser og stillstand på verftene. I 1880-årene rystes Stavanger av økonomisk krise da silda forsvant fra fjordene.

Byen sto med stor flåte, tomme sjøhus og arbeidsfolk uten inntekt. Men krisen ble vendepunktet for noe nytt: Det var brislingen – en mindre slektning av silda – som reddet byen og la grunnlaget for hermetikkindustrien. Chr. Bjelland & Co., som ble startet i 1894, vokste hurtig og etablerte seks fabrikker i Stavanger, og byen ble landets hermetikkhovedstad. Se hermetikkindustrien i Stavanger for den videre historien.

Vårsild og brisling – hva er forskjellen?

Vårsilda er den store, kjønnsmodne silda som kom inn til kysten for å gyte om vinteren og våren. Brislingen er en mindre sildeslektning som ble hovedråstoffet i hermetikkindustrien fra 1880-årene. Der vårsildfisket bygde Stavanger som handels- og eksportby, bygde brislingen byen om til industriby – med fabrikker, kvinnelig arbeidskraft og en helt ny arbeidshverdag.

Hva kan du se i dag fra sildebyen Stavanger?

Det beste stedet å oppleve sildebyens historie er Stavanger maritime museum, som har utstillingen «Fra sild til olje». Den formidler byens historie fra sildefiskeriene på 1800-tallet til olje- og gassindustrien, med temaene sildebyen, skipsbyggingsbyen, havnebyen og oljebyen. Åpningstider og billettpriser sjekker du på stavangermaritimemuseum.no.

Sjøhusene og trehusbebyggelsen rundt Vågen bærer historien i seg – ta en tur langs kaiene og tenk deg at byen her var fylt av sildetønner hver vår. Se også Stavanger maritime museum og Hermetikkmuseet for mer om arven etter silde- og hermetikkperioden, og Stavangers historie for helheten.

Tips: Kombiner et museumsbesøk med en spasertur rundt Vågen. Fra Valbergtårnet får du oversikten over havneområdet der sildehandelen en gang foregikk.